Kommuneøkonomi på jordet

Å plante hus i matjord er umoderne. Likevel sier politikerne ja til slik utbygging. Hvorfor?

En lokalpolitiker kan ha rundt 1000 sider saksdokumenter til ett møte. Da lokker det glansede papiret fra konsulentene som lover lavere klimagassutslipp, lavere boligpriser og økt skatteinngang. Vi kan kanskje ikke forvente at politikerne velger å ta vare på matjorda når de fristes av økonomisk gevinst på kommunebudsjettet.

Se for deg at du er politiker i Trondheim bystyre. Du er ansvarlig for at det er nok penger til barnehage, skole, sykehjem og alle andre oppgaver en kommune drifter.

Se for deg at utbyggere banker på døra di og sier at de mangler ledig areal. Og de peker på en bydel der det er spart god dyrkajord som gjør det upraktisk å ferdes gjennom området. Klattvis, kaller de det når veiene går litt på kryss og tvers.

Se for deg at boligbygging på disse områdene vil bety millionvis med skatteinntekter til kommunen. Og at du faktisk tror at disse potensielt nye innbyggerne kommer til å bosette seg i nabokommunen, hvis din kommune ikke kan tilby attraktive rekkehus på disse jordene.

Se for deg at du leser en fin rapport om de nye utbyggingsområdene. Der står det blant annet at de nye innbyggerne vil bo i det som kalles kollektivaksen. Dette betyr ytterligere inntekter i form av kroner i belønning fra staten for å få flere til å ta bussen, og stor nedgang i CO₂-utslipp sammenlignet med om disse nye innbyggerne skulle ha kjørt bil til jobb i byen fra nabokommunen.

Se for deg at du finner mange gode argumenter for å tillate boligbygging, og få for å ikke gjøre det. Og så kjenner du jo de folkene som jobber for utbygging. Hva gjør du?

At utbygger og grunneier har interesser i å bruke matjord til boliger, er ikke kontroversielt. Men at Trondheim kommune selv har interesse av nedbygging, er ikke like åpenbart. Det er et politisk ønske at lokalpolitikere skal ha frihet til å bestemme hvordan kommunen disponerer arealene, men de er ikke så frie som vi kanskje tror.

Politikerne har ansvar for å levere lovpålagte tjenester til innbyggerne, samtidig som kommunens budsjett går i balanse. En av få parametere de kan påvirke, er å øke skatteinngangen til kommunen. Dette kan de for eksempel greie gjennom å få flere pendlere til å bosette seg i – og skatte til – kommunen.

Fordi det er nødvendig å skaffe inntekter for å kunne tilby tjenester, konkurrerer alle byer verden over med hverandre om etableringer og innbyggere. Til tross for det, er det i ferd med å bli umoderne å plante hus i matjord. Eksempelet Greenbelt fra Toronto viser hvordan.

Befolkningen i Toronto-regionen er forventet å øke fra 9 millioner til 13,5 millioner i 2041. Likevel har de verdens største permanent bevarte grønne belte, gjennom loven The Greenbelt Act som ble vedtatt på delstatsnivå i 2005. Loven verner i overkant av 8 millioner dekar matjord, naturområder og vassdrag.

Greenbelt er her løsningen for ren luft, rent vann, sunn lokal mat, aktiv rekreasjon og en blomstrende økonomi. Når du legger alle disse verdiene inn i vernet, får du en bred forankring. Befolkningen er blitt bevisste på betydningen av Greenbelt for natur, mat og folkehelse, og det er bygd en kultur som gjør at de synes at Greenbelt er så bra at de vil ha det også i framtida. Disse ser nå ut til å utgjøre en så stor stemme at ingen tør å røre vernet.

I 2018 mistet den liberale regjeringen som vedtok Greenbelt makten til de konservative. Den nye delstatsministeren, Doug Ford, annonserte i valgkampen at han ønsket å åpne Greenbelt for utbygging, ved å endre loven. Allerede dagen etter utspillet, gikk han imidlertid tilbake på dette, etter massiv motstand: «The people have spoken – we will maintain the Greenbelt in its entirety.» (Doug Ford på Twitter, 1. mai 2018). Bred forankring ser altså ut til å gi makt til jordvernet.

Funnene fra verneprosessen i Toronto kan bidra til å åpne opp for nye former for utforming av politikk om felles verdier som matjord, der vern av natur og landbruksområder tvinger fram reell fortetting av byene. De skjulte kostnadene av nedbygging som tap av økosystemer og økt sårbarhet for flom, blir sannsynligvis bare mer aktuelt etter hvert som hyppigere stormer og mer intens nedbør blir vanligere som følge av endret klima. Den globale urbaniseringen vil akselerere med økt befolkningsvekst. Å beholde det grønne som både gir mat, og kan gjøre det lettere å leve tett sammen i bysamfunnene våre, kan da bli mer attraktivt.

Hvis jordvern også gir reell fortetting, naturvern, flomvern, matsikkerhet, friluftsliv, folkehelse, og kobling mellom folk og landbruk, er det kanskje lettere å bygge boliger på nye måter på ledig areal inne i den eksisterende bystrukturen, noe også kommunedirektørens stab identifiserte at det var nok av i saksframlegget til Trondheim kommuneplans arealdel i 2013.

Kronikken stod på trykk i Adresseavisen og på adressa.no den 22.09.2020.

Om kronikkforfatteren: Heidi Vinge forsker på kunnskap og konflikter i forvaltning av arealer. I doktorgraden fra Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU utforsket hun de sosiale vilkårene for jordvern i politikk og planlegging.

Onsdag arrangerer Adresseavisen og NTNU digitalt folkemøte med tema: Hvordan skal Trondheim vokse? Følg med på adressa.no! Heidi Vinge deltar på folkemøtet.