Reindriftsnæringa tåler ikke flere inngrep Foto Leif Arne Jåma
Reindriftsnæringa tåler ikke flere inngrep Foto: Leif Arne Jåma

Samenes nasjonaldag

Mange nye og tradisjonelle aktiviteter konkurrerer om plass og tilgang til naturressursene – både til lands og til vanns. Hyttebygging, veibygging, vindkraft og det moderne friluftslivet og reiselivet, og også ulike former for vern, legger press på tradisjonelle næringer. Samisk beitebruk blir dermed ofte part i arealbrukskonflikter, og samisk nærings- og kulturutøvelse settes i spill.

Tekst av Bjørg Bruset

Den ferske boka «Antropological Perspectives on Environmental Communication» handler om at hvordan vi kommuniserer rundt miljø blir en maktfaktor, og også hvordan miljøhensyn dras inn i planlegging, konsesjoner og konsekvensanalyser. Ruralis-forsker og geograf Katrina Rønningen og den svenske statsviteren professor Camilla Sandström oppsummerer i boka blant annet hvordan antropologene ser på bruken av konsekvensanalyser i urfolksområder og andre ulike lokalsamfunn.

I 2013 avsluttet Ruralis et prosjekt om arealpress i sørsamiske reindriftsområder. Det vi så var at reindrifta i mange områder sto med ryggen mot veggen, og at reindriftsnæringa rett og slett ikke ville tåle flere inngrep uten å miste både egenart og rolle basert på sesongvise flytninger og bruk av beiteressursene i fjellet og utmarka. Og dette var før tap av reinkalver til rovdyr akselererte i en del områder, og det var før vindkraftutbyggingene tok av.

Fornybar energi er et av de sterkeste konfliktområdene i den norske klima- og miljødebatten i dag. I forskningsprosjektet LOKAL FORNYBAR (Civic Renewables) ser vi på småkraft og vindkraft. Vi undersøker hvilke framgangsmåter, organisasjonsformer, eierskapsforhold og fordeling av goder og ulemper som kan bidra til bedre prosesser ved fornybar energiutvikling. En viktig faktor er den rollen konsekvensanalyser har, hvordan disse brukes og hvordan de gjennomføres.

Dette er også et gjennomgangstema i boka om antropologiske perspektiver på miljø-kommunikasjon som Ruralis har bidratt til. Det som slår oss er hvordan konsekvensanalysene og de andre miljørapportene som danner grunnlaget for beslutninger om store utbygginger og naturinngrep sjeldent tar opp i seg lokal kunnskap og generasjonsperspektiv. De har også et svært snevert tidsperspektiv for dokumentasjon av bruken av landskapet. Dette rammer da typiske aktiviteter som er basert på sesongmessige variasjoner. En annen faktor er anbudsprinsippet for tildeling av oppdrag for å gjennomføre konsekvensanalyser, der vi ser at lav pris ofte trumfer kvalitet.

For geografen og statsviteren, som begge er vant med å bruke kvalitative metoder, var det en tankevekker at de mer tidkrevende antropologiske metodene gir en helt grunnleggende sensitivitet overfor kontekst, kulturelle og historiske faktorer. Kartlegging av areal, land og vann krever også kartlegging av bruken av områdene og den betydning og meningen disse har for ulike grupper. Kanskje kunne en slik inngang til miljøutredningene og de mange andre rapportene som ble laget i forbindelse med vindkraftutbyggingen på Fosen gitt oss en annen situasjon enn den vi fikk – med lange rettsrunder, krav om riving av 151 vindturbiner, og nye prosesser som utsetter endelig avklaring?

Samisk kultur er mye mer enn reindrift og naturressursbruk. Den økende interessen for og tilstedeværelsen av språket, musikk og kunst er svært gledelig, det skjer mye spennende og nyskapende. Likevel er tilknytningen til land og vann, rettighetssituasjonen og den faktiske tilgangen til ressursbruken sentral. Den er særlig viktig for samer, men dette er et langt mer sentrale spørsmål enn vi tenker på til daglig også for alle i Norge. Vi er alle del av globale, nasjonale og lokale endringsprosesser, interesser og håp der naturressursene er grunnlaget.

Lihkku beivviin! Læhkoeh biejjine! Vuorbbe biejvijn!